Det hele startet på bardisken i en bistro som serverte skummende øl i solide krus med hank, slike jeg innbiller meg at jegere med store hender brukte i gamle dager. Kanskje luktet de krutt og gran og gammel svette, nesten som meg om vi ser bort fra at min svette var rimelig fersk, og kruttlukten såklart, for revolveren la jeg igjen på hotellet.

 

Velforkommen til Jon Smogs Prozesser. Fest lesebeltet.

En introvagant reise dit hvor fantasi og virkelighet er to sider av samme sak.

 

Jeg trådte inn dørene til Bistro Chwolski & Zon med et åpent og nysgjerrig sinn og en penn fra Italia på innerlommen. Og skulle du lure på hvorfor jeg luktet gran og fersk svette, så skyldtes det den såkalte snarveien jeg tok for å komme dit. Snarveien viste seg å ta mye lenger tid enn hva jeg  antok med det jeg trodde var et verdensvant blikk på turistkartet jeg fikk tildelt av selveste stasjonsmesteren på jernbanestasjonen da jeg ankom småbyen tidligere på formiddagen. Jeg så for meg en lett sti, men snarveien krevde dype tråkk i våt mose gjennom en skog full av høyreiste grantrær.

Jeg var på gjennomreise et sted i området som en gang het Bohemia men som nå heter noe helt annet. Og når jeg innleder første avsnitt med «det hele», så mener jeg ikke pseudonymet Jon Smogs tilblivelse – for han eksisterte enda ikke i bevisst form – men Jon Smogs univers, hans sproglige snodigheter og fabulistiske tendenser, ord og vendinger og tankespinn, smått uforståelige hieroglyfer som siden skulle utvikle seg til å bli det smogske sprog.

Smogske vendinger ble klekket på massivt tre fra mørk eventyreik, mellom servietter, ølkrus og en tallerken full av ferdigtygget rabarbra, rester fra det som hadde gått ned på stødig lavkant gjennom ettermiddagen. Jeg var mett som en middels feit bygningsarbeider etter et møte med en diger tallerken svineknoker. Når det usedvanlige inntraff.

I den lune bistrobrisen, skålende full av fragmenterte samtaler på et fremmed språk, ble mitt eget språk forløst.

 

Nå, når dette skrives, er det allerede år siden bistrohendelsen, men siden den gangen har tid blitt mindre viktig for meg, kanskje nettopp fordi det var en oppdagelse av noe tidløst som fant sted. Der og da visste jeg ikke hva som traff meg, hvordan eller hvorfor, men om man kaller det en hjernevrengende opplevelse som utløste en skrivestorm, så er vi omtrent så nær vi behøver å være akkurat nå.

 

Bistro Chwolski & Zon dukket opp like før jeg kom til sentrum av småbyen.

Fasaden var stein anonym og mosegrodd, innsiden var eventyrlig.

 

Den gangen funderte jeg ikke over hvorvidt det var en åpning til en kreativ energi et sted i kosmos som av en eller annen grunn fant det for godt å stråle ned til meg fra stjernehimmelen da jeg gikk igjennom skogen, eller om det var barstolen jeg satt på, som var plantet i ledtog med Bohemias mysterier og ledet dem til meg gjennom gulvet og opp de fire benene, hvorpå de fant veien til koblinger i hjernen min, ved hjelp av hjernebark.

Kanskje var det rettogslettelig alt jeg hadde båret på inni meg som hadde kommet dithen at det måtte ut ved første passende anledning, og at den anledningen tilfeldigvis var akkurat der og da. Og ustoppelig.

 

Jeg tok opp en krøllete papirlapp fra lommen og begynte å skrive, notere, skriblet ordene økonomisk med hensyn til den begrensede plassen. Først vanlige, vannrette setninger, senere loddrette tilføyelser i begge margene og streker som leder til forklaringer som siden ville kreve forstørrelsesglass og en god porsjon velvilje for å tyde, men der og da var alt tydelig nok, tydelighetene sto i kø. Det kom mange flere ord enn jeg hadde plass til, men bartenderen var oppmerksom nok til å gi meg mer papir sammen med neste øl.

Med det umiddelbare papirbehovet dekket kunne jeg puste lettere og reflektere litt mer over hver setning før blekk ble til ord, men det kom likefullt til mange sider med affiserte skriverier som var både impulsive og kompulsive på samme tid. Setninger fulle av håp og frustrasjon, poesi, fantasi, anarki og dystopi i kaotisk forening, slik det gjerne blir når en ung mann forsøker å fange alle sjelens hemmeligheter på en gang, og når den innsikt en slik tilnærming innebærer reflekteres i ordene som brukes.

Ett ark av mange… Hjernen vrengt ut i en skrivestorm.

 

Forresten var jeg kanskje ikke så veldig ung heller, men ung i ordlig kontekst. For er det egentlig mulig å ha modne tanker før man har prøvd å beskrive dem med ord? Eller er det kanskje slik at ord gjør vidløftige tanker smale og banale og dermed bare ødelegger, og tankene modner best av seg selv i de lukkede indre rom? Samme være kan det akkurat nå,  når slike spørsmål blott er ettertidige digresjoner, og det er for sent å gjøre noe med saken okke som hvordan det burde vært. Skrevet er skrevet. Tenkt er tenkt.

Hva enn det var som traff meg, må man nesten bare ta det for hva det er, og det er fullt mulig å velge å se positivt på det inspirerte skrivestormer bringer med seg.

Det er kompromissløst når låsen blåser av hengslene og lokket til det som putrer på innsiden åpner på en slik måte at dampen blir ord på et papirark med overskriften “Bistro Chwolski & Zon”, enkelte ark med tydeligere merker av tørket ølskum enn andre.

 

Skriveriene fra den kvelden fant senere en lomme i kofferten som stort sett var lukket på resten av reisen. Og det ble ikke så mye bedre da de siden, etter koffertens hjemkomst og påfølgende tømming, ble flyttet til en mørk skuff som kun ble åpnet for å fylles med småting hvis uforskyldte skjebne var å ligge i veien på skrivebordet, før de fikk ligge i veien for Jon Smog og utsette hans tilblivelse. Men selv om Smog lot vente på seg enda en stund, var det aldri noen tvil om han en gang ville se dagens lys.

Det meste av råmaterialet fra den kvelden er fremdeles skjult av ting, men noen papirark fløy helt av seg selv ut av glemselen og opp på skrivebordet ved hjelp av en intrikat vårbris en gang i april. De ledet til neste skrivebrisen som ble fabelserien

 

 

Og slik stormer har det med å stilne etter å ha blåst fra seg og slik alle ting har sin tid (om man da ser bort ifra den type tidløse opplevelser nyss beskrevet) er det først nå, flere år senere, at fortellingen om det som skjedde på Bistro Chwolski & Zon ser dagens lys, nå som Jon Smog har våget seg ut i kybberrommets dagslys.

Og hva er egentlig det smogske sprog jeg skriver om? Ja, se det, er et godt spørsmål, det er ikke så lett å definere, det svever litt uklart forbi deg mens du leser, men hvis du blinker med øynene skal du se at det fester seg på netthinnen eller et annet sted hvor det bare varer noen sekunder, før følelsen er borte. Smogsk er litt vanskelig å begripe, men begripelig nok til at det gir en slags mening, man må nesten bare ta det for hva det er og se hva det blir.

Eksperimentering med nyord og en liten porsjon galskap er sentralt, omtrent som i Hypnerotomachia Polifoli. Det abstrakte står sentralt, tekstlige beskrivelser som gir vage bilder av noe du selv må finne mening i, slik som «jegere med store hender fra gamle dager», hvem var egentlig de? Og betyr det noe? Er det viktig? Noen ganger er detaljer bare detaljer, men det er moro å tilegne de mer viktighet enn hva sunn fornuft tilsier.

 

Omtrent sånn ser jeg forøvrig for meg «jegere med store hender fra gamle dager».

I alle fall han i midten med hammeren, de andre er jeg ikke så sikker på når jeg får tenkt meg om.

 

Nå er det opp til leseren å ta imot Smogs utstrakte pseudonymiske hånd og hilse på, en hånd av ord med røtter et sted i de dype skoger i Bohemia.

 

* Bildet øverst i denne artikkelen er et kunsthærverk av Caravaggios skrivende Hieronymus, omarbeidet for å illustrere Jon Smogs skrivestorm og som derfor må krediteres Caravaggio/Smog i denne sammenheng. Mer om dette kommer i den kommende kunstwerk kategorien på krevolt.info, en vakker dag, når tiden er moden for det.