Den allegoriske fantasiromanen Hypnerotomachia Polifili kalles tidenes minst leservennlige utgivelse og har vært noe av et mysterium helt siden den ble publisert i 1499. Da er det kanskje ikke så rart at den fanget interessen til en smal fabulist med abstrakte tanker.

 

Jeg snublet over Hypnerotomachia Polifoli da jeg allerede var godt i gang med manuset til min fabelserie, og Hypnerotomachia var så treffende passende for det jeg skrev om at jeg måtte inkludere den på en eller annen måte. Ikke bare var Hypnerotomachia fra samme tidsepoke som bakgrunnshistorien i min fabelserie, utgivelsen involverte også flere av mine hovedpersoner fra 1400-tallets Venezia; og som ikke det var nok, så deler jeg også med forfatteren, inspirasjonen som oppstår av friksjonen mellom drøm og virkelighet. Nyord er et annet fellestrekk, akkurat som Smogsk innbefatter egne ord og uttrykk her og der, har Hypnerotomachia sitt eget språk enkelte steder. Det var dermed helt naturlig å gi min fabelserie navnet Hypnodebetopia.

 

Hypnerotomachia Polifili skiller seg ut på flere måter, ikke bare er den en kjent inkunabel (fellesbetegnelse på bøker trykket før 1501 i Europa), den er også en visuell opplevelse med mange illustrasjoner, språket er uortodoks, en blanding av italiensk og latin, supplert med helt nye ord ingen har brukt verken før eller siden, og historien som fortelles er en fantastisk, drømmelignende reise full av mytologiske referanser.

Venn av mange ting og spesielt de greske

De fleste stusser nok allerede ved tittelen på utgivelsen, så vi kan like gjerne begynne der. Hypnerotomachia Polifili  er satt sammen av flere ord som gir mening først når du deler den opp. Ordet Hypnerotomachia består av de greske ordene hypnos (søvn/drøm), eros (kjærlighet) og machia (kamp), mens navnet på hovedpersonen, Polifili, betyr «venn av mange ting». I senere utgivelser har boken fått undertittelen “Polifolis kamp for kjærlighet i en drøm”.

Boktrykkeren Aldaus Manutius

Boken ble først trykket av Aldus Manutius i Venezia i 1499, og Manutius er ingen hvem som helst innenfor boktrykkerfaget, men en av de mest kjente typografer fra tidlig boktrykkerperiode, som blant annet tilskrives æren for bruk av kursiv, og for standardisering av komma og semikolon; men først og fremst så Manutius det som sin oppgave å trykke klassiske greske verk for å bevare den greske litteraturen for ettertiden, en oppgave han tok på største alvor.

Boktrykkeren Aldo Manuzio latiniserte navnet sitt til Aldus Manutius og gjorde gresk til arbeidsspråk i trykkeriet han drev, noe som i alle fall må ha vært en fordel for de flere titalls greske skriftlærde han hadde boende hos seg. Manutius trykket Aristoteles, Platon og øvrig gresk litteratur, men den mest kjente utgivelsen for ettertiden skulle likevel vise seg å bli… Nettopp. Hypnerotomachia Polifoli.

En ekstraordinær utgivelse

De over 500 sidene inneholder hele 174 illustrasjoner i en visuell ekstraordinær utgivelse som, hvorennn ordinær den måtte fremstå i dag, var helt unik i 1499. Manutius benytter seg av tresnitt, en av de eldste grafiske trykkemetodene, som vil si at hver enkelt illustrasjon er skåret ut i en treplate, påført blekk og trykket. Dette vitner om en omfattende trykkeprosess som har gjort utgivelsen til en av de mest ettertraktede inkunabler.

Verket er skrevet på en blanding av italiensk og latin, med innslag av egyptiske hieroglyfer og arabisk, sammen med helt nye ord ingen tidligere har sett i bruk, noe som heller ikke kan sies å ha forenklet trykkeprosessen. Heldigvis har Joscelyn Godwyn tatt seg tid til å oversette historien til engelsk (1999), slik at også en middelmådig fabulist kan snuble over boken og begripe litt av det som foregår.

Thure Erik Lunds hovedperson, Tomas Olsen Myrbråten, snubler også over Hypnerotomachia Polifoli i romanen Uranopholia, hvor den omtales som «Colonnas mislykkede drømmeroman»,  noe som må sies å være åpent for diskusjon, og da snakker jeg både om hvorvidt Hypnerotomachia er mislykket (selv om det er en kjent sak at den har sine mangler og feilaktigheter), men også om Colonna virkelig var forfatteren, noe jeg skriver litt mer om nedenfor. At Uranopholia er et lite mesterverk er det derimot mindre tvil om, Lunds roman er en åpenbaring som, i tillegg til (minst) en million andre ting, også er innom Hypnodebetopias tilblivelse, og det på så forunderlig vis at det får en til å lure på om noen har vært koblet på den samme strømning av inspirasjon et sted underveis, men nok om det. Nok digresjoner nå. Tilbake til Polifoli.

En kjærlighetshistorie i en drøm

Romanen følger hovedpersonen Polifoli, som leter etter sin kjære Polia. Underveis møter han nymfer, drager og andre skapninger. Han går gjennom skogen og kommer til vakre hager med arkitektoniske underverker. Arkitekturen beskrives utførlig ned til minste detalj, på en slik måte at de fremstår som erotiske.

Polifili går ut av hagen og inn i den ville skogen, og videre på en drømmelignende reise som etterhvert tar ham til flere nivåer av drømmer, slik at man blir i tvil om grensen mellom drøm og virkelighet. For ikke å si hvorvidt kanskje det er drømmene som er virkelige, og ikke det vi opplever som “virkeligheten”, eller at livet bare er en drøm.

Båtsmannen Cupid tar Polifoli med seg til Afrodites øy Kythira i selskap med forførerske nymfer, også de beskrevet detaljert med fetisjistiske tendenser, for eksempel beskrives klærne de har på seg ned til den minste tråd, med en ekstatisk interesse. Polifoli sovner og våkner, før han blir kysset til live av Polia, og de gjenforenes ved Venus’ Fontene.

Polifolis ekstatiske beskrivelser vitner om et begjærlig forhold til estetiske detaljer,  med utredende beskrivelser av arkitektur, søm eller hager, som skulle det være poesi.

Historien er allegorisk på flere måter, og ikke minst fordi Polia betyr alle eller mange ting, noe som gjør dette til fortellingen om en søken etter mange ting i flere nivåer av drømmer. Mange leser den også som en spirituell reise mot høyere bevissthetsnivåer.

Symbolikk, hager og akrostikk

Den sterke symbolikken gjør at mange leser Hypnerotomachia som en esoterisk bok, for ikke  bare den er full av referanser til gresk og romersk mytologi, den mystiske utførelsen gjør at boken har flere tolkninger som såvel kunsthistorikere som okkult interesserte og frimurere, har latt seg inspirere av.

Polifilis drømmehage er ansees av mange som den fremste kilde til den italienske renessansens hager og arkiktektur, og belyser dermed det kjente faktum og et av den italienske renessansens paradokser, at selv om kunst i stor grad var religiøst inspirert så var hagene preget av antikk symbolikk.

Bare i Firenze er både Bobolihagen ved Palazzo Pitti og hagen til Mediciene i Villa Castello, direkte inspirert av boken, og listen strekker seg til Villa Aldobrandi og Sacro Bosco og til europeiske hager flere hundre år senere.

Sacro Bosco, Bomarzo, Italia.

 

Den mystiske forfatteren?

Hypnerotomachia Polifoli ble utgitt uten navngitt forfatter. De fleste attributerer den dominikanske presten Francesco Colonna på grunn av en akrostisk referanse til ham i de første bokstavene av hvert kapittel. Legger man disse sammen får man følgende sitat:

“POLIAM FRATER FRANCISCVS COLVMNA PERAMAVIT”

 

Som fritt oversatt fra italiensk blir noe slikt:

“BRODER COLONNA ELSKET OGSÅ POLIA DYPT.”

 

Men selv om Colonna har blitt en akseptert attributering, betyr ikke det at den er riktig. Mye kan tyde på at en annen person (eller flere personer) stod bak utgivelsen, men akkurat det blir vi nødt til å komme tilbake til, for dette er neppe siste artikkel om denne boken, i alle fall ikke nå som man har gått til anskaffelse av den engelske utgaven til Joscelyn Godwyn.

 

Godwyns engelske 1999 oversettelse har originale illustrasjonene i svart/hvitt, slik de fremstår på bilde like over Fargebildet (øverst) er hentet fra en forkortet fransk utgave som ble publisert av Jacques Kerver i Paris allerede i 1546, oversatt av Jean Martin. Det at den franske utgaven kom drøye 450 år før den engelske, er mildt sagt smått utrolig.