Kvil Hotell i Sagn og Fjordaland
Innerst i havgapet ytterst i en fjordfot like vest for Smalfjord i Fjuler i Sagn & Fjordaland ruver Kvil Hotell, omkranset av massive fjell med snødekte topper som kan fortelle historier. Saltvannsbrisen direkte fra Nordsjøen sniker seg inn gjennom entrèdørene sammen med hver nye gjest.
Og hver nye leser.
Slik har det vært helt siden den palett-rosa bygningen ble ferdistilt i 1711 og slik er det fremdeles.
Eventyret startet da den danske adelsmannen Waldemar Papp kom til Fjuler i 1704, og ble så besatt av stedet at han aldri klarte å reise derifra, til tross for sin kontinentale livsstil. Dermed bygget han et hotell som brakte kontinentet til Sagn og Fjordaland.
Åpningsfesten var en heidundrende feiring få husker, men som enda ljomer i vegger og korridorer. Alle hotellets 228 rom var fylt av celebre gjester slik seg hør og bør når man skal markere en begivenhet av uante proporsjoner for Kongeriket, slik Papp selv omtalte det.
Siden den gangen har det såkalte Papp-dynastiet utfoldet seg i generasjoner mens gjester fra alskens verdenshjørner har tatt inn på Kvil for en liten pust i bakken i den friske fjordluften.
Og ikke så rent sjelden: for et lengre opphold på ubestemt tid, det var nemlig ikke bare Waldemar Papp som hadde vanskelig for å reise derifra.
Den dag i dag har flere gjester Kvil Hotell som tilnærmet fast bopel, mens andre bruker det som en base for refleksjon når livet krever sitt offer. Og nøyaktig slik Waldemar Papp brakte med seg kontinentet har man følelsen av å kunne møte hele verden i lobbyen her på en hvilken som helst gråværsdag.
Celebritetene flokker seg ikke lenger hit, men til gjengjeld virker Kvil å fungere som fluepapir på eksentriske eventyrere, ambisiøse fritenkere og alternativister av ymse slag. Vidt forskjellige mennesker finner sammen i felles uforløste ambisjoner eller med lignende skader fra verdenskvernen.
Et underlig form for samhold har utviklet seg mellom unike sjeler, fra pinlige samtaler i gangene i starten, til en oppløftende nedstemthet som finnes i bunnen av tristessen man bærer sammen.
Det er summen av historiene de har lukket med seg i kofferten, og det er så mye mer enn det.
Det er reaksjonene i kjølvannet av møtene mellom menneskene her, som lette, nesten usynlige ringer på vannet fra landingen til en øyenstikker og knapt merkbare vibrasjoner i luften etter kneps av mygg mellom grantrærne et sted inne ved myrene.
Noe uforklarlig som forplanter seg til veggene og korridorene og inn på rommene, uten at man skjønner riktig hva eller hvordan.
Kanskje er det først nå, over 300 år etter Waldemar Papp, at Kvil Hotell er i ferd med å finne sitt endelige formål? Eller kanskje forteller man nå som da, samme historie, bare med nye ord? Det er i alle fall ingen tvil om at Kvil Hotell fremdeles lever i beste velgående og det skyldes i hovedsak ethvert hotells hovedpulsåre, gjestene.